Kjæresten min er deprimert

Kjæresten er deprimert

➡ ♥♥♥ Link: Kjæresten min er deprimert

➡ ♥♥♥ Link: https://dating18plus.ru/Andrea2000

Jeg kommer til å Hun peker også på at konsekvensene først og fremst rammer den som er sjalu, som depresjon, irritasjon, aggresjon, dårlig selvtillit og selvfølelse. Hvis han bekymrer seg mye over noe, er han sannsynligvis spent og ikke i humør til og ha sex. Det høres naturlig ut at problemer i forholdet sliter på deg.

Grader av depresjon Er man lett til moderat deprimert, bærer man på en frykt om at tilstanden kan forverre seg. Det fremkom at ex-kjæresten slet med bruddet og hun følte et behov for å ivareta ham. På gode dager leker han med ungene og hjelper til med det han klarer i huset.

Forum - Du kan for eksempel foreslå at dere begge deler deres hete og forbudte fantasier som dere ikke har turt å gjennomføre tidligere.

Hei Jeg er ny her, og har registrert meg fordi jeg trenger å lufte hodet mitt litt... Jeg og min samboer har vært sammen i mange år, og har tre nydelige barn sammen. Problemet er at han sliter mer og mer med sine psykiske plager. Han var syk en periode før jeg møtte ham, noe han har vært ærlig om hele tiden. Men jeg var glad i ham, og håpet at det var noe som hørte fortiden til. Jeg merket jo etterhvert at han hadde et vanskelig humør, store humørsvigninger og kunne være noe paranoid i perioder tolke ting i verste mening Men dette var ikke så ofte, og jeg overså det og bortforklarte det siden jeg var så glad i ham. Etterhvert kom barna, og med dem økte problemer. Han er nå svært deprimert, ser svart på det meste og blir fryktelig fort sint. Han kan bli forferdelig sint over dagligdagse bagateller, og dette gjelder både meg og barna. Barna er små, og det er han som må levere dem på skole og barnehage om morgenen siden jeg begynner så tidlig på jobb. Jeg forsøker å være forståelsesfull, men må innrømme at jeg ikke klarer å se at hverdagene er så jævlige som han synes. Man kan ikke forvente masse egentid i den livsfasen vi er nå. Men jeg prøver så godt jeg kan å avlaste ham. Jeg maser aldri om at han skal gjøre ting, jeg står alltid opp med barna i helgene så han får sovet ut selv om jeg strengt tatt hadde trengt å sove ut av og til selv da jeg får maks fem timer pr natt... Jeg lager alltid matpakkene, og ordner og organiserer det meste med barna. I dårlige perioder sier han at det er min skyld at han har det så jævlig. At jeg gjør ingenting for å hjelpe ham. At jeg ikke tar initiativ til at noe skal bli beder. Og han påpeker stadig feil ved meg, ved måten jeg er på og måten jeg er på sammen med barna. I bedre perioder kan han være kjærlig og omtenksom. Holde rundt meg og si at han elsker meg. Oftere og oftere kjenner jeg at jeg tror jeg hadde hatt det bedre alene. Men jeg er jo glad i ham. Ungene er glad i ham. Og strengt tatt føler jeg at vi trenger å være to voksne for å ta oss av tre barn. Og hvor skulle vi bodd? Skulle jeg og barna flyttet til hjemstedet mitt? Da vil jo de rives opp fra skole og venner - og sannsynligvis miste kontakten med sin far... Samtidig ser jeg at det vil være vanskelig å bli boende her uten noe familie i nærheten... Jeg er så fortvilet, utmattet og rådvill... Og ingen å snakke med om dette. Jeg vil ikke snakke negativt om ham til venner, av respekt for barna mine som elsker ham. Og dersom vi fortsetter sammen, ønsker jeg ikke at venner skal ha hørt om alle problemene hans og dømme ham ut fra det.. Ja, jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men trengte kanskje å skrive av meg litt? Syns du skal åpne deg for dine nærmeste om dine problemer. Det er ikke bra at du går og skjuler problemene, for da blir de ikke gjort noe med. Ikke lett å gi råd til deg. Kan du ikke alliere deg med andre som sliter med de samme tingene? Han skal i hvertfall ikke legge skylda på deg. Det hørtes helt irrasjonelt ut. Håper du finner ut av det. Håper noen andre her på forumet har noen gode innspill. Når jeg leser det du skriver så er det akkurat slik jeg har det. Vi har også tre barn og har vært sammen lenge. Og alle tingene du beskriver, slik er det. Jeg drømmer om å få sove lenge om morgenen av og til. Jeg drømmer om å være to om å føle ansvar for hus og hjem. Jeg er så fryktelig sliten. Men uansett hvordan jeg har det, så har han det værre. Min man har endelig kommet seg i behandling. Han har vært gjennom mange kartleggings samtaler, nå venter han på vurderingen av hva slags behandling han skal ha. Han var gjennom noe liknende for mange år siden, men da ble han tilslutt erklært frisk nok og fikk beskjed om å lære seg å leve med det. De siste årene har han blitt mer og mer deprimert og ikke minst sint. Han ble rasende hvis jeg sa noe om behandling. Tilslutt innså han det selv, og glad er jeg for det. Så nå prøver jeg å være optimistisk, men er forberedt på at det vil bli tøffe runder framover. Jeg vet ikke helt hva jeg skal råde deg til, for jeg trenger råd selv. Men de jeg har fortalt dette til noen gode venninner sier at jeg bør få snakke med noen behandlere. Det sitter langt inne hos meg, for jeg mener jeg er sterk. Men jeg kjenner jo at jeg biter tennene sammen hele tida, holder tilbake ting jeg kunne sagt. Mannen min sier husarbeid ikke er viktig, for det er bare ytre ting. Men når ting faktisk må gjøres, så er det et slit å måtte gjøre det alene. Hva hvis jeg hadde gått fra han, hadde han da klart å sette på klesvasken? Hadde han da klart å ta seg sammen fordi han måtte? Slik at nå kan han benytte seg av at jeg gjør det og kan skylde på depresjon? Eller ville han faktisk ha grodd igjen i skitt? Hva tenker mannen din om å oppsøke hjelp? Hva tenker du om å oppsøke hjelp for din del? Her er de blitt litt redde for pappaens sinne, samtidig som de elsker faren sin. Ungene vet ikke noe om pappaens depresjon, han vil ikke at de skal vite. Hvor samler du krefter og får henta ny energi? Jeg skjønner hva du mener med at du ikke ønsker folk skal vite. Her snakker jeg med noen venninner som vi ikke omgås i hverdagen. Ingen på jobb eller her vi bor vet om noe. Det er viktig å ha minst ett menneske man kan betro seg til. Jeg ønsker deg alt godt! Håper du skriver mer om hvordan det går med deg og dere! Nå har jeg posta litt flere innlegg, så vis jeg repeterer beklager jeg det. Min psykolog og venner sier at, jeg kan jo ikke tenke på hva skjer med mannen min vis jeg går i fra han. Men jeg gjør jo det. Men ser logikken i det? Om han klarer klesvask er jo ikke da mitt eller ditt problem da lenger. Hvordan det påvirker hans depresjon er i tilfelle helsevesnet sitt problem da. Men endring vil nok påvirke han, og antaglig negativt tenker jeg. Såklart det er jo tilfeller hvor man skjerper seg ved sånne situasjoner. Alle disse ektemennen burde være inne til behandling hos nærmeste distrikt psykatrisk senter dps , som et minimum burde de bli vurdert. Her kan vi som ektefeller også få hjelp, men obs Obs dette kan avhenge noe av ektefelle sitt samtykke. Vis du ser behov kan du som ektefelle også få en egen henvisning fra din fastlege til vurdering på dps. Det er mulig å oppsøke familieværkontoret for rådgivning, barnefamilier skal bli prioritert. Et tilbud til som jeg nylig har hørt om er modum bad. Der kan hele familier få behandling over minimum 3 uker, der er det egen barnehage. Men det er en del krav som stilles og jeg tror det skal en del til for å få opphold. Tenker mye på jobben min og barnehagen til guttungen. Min gutt er ikke så gammel enda og jeg ser ikke noen klare tegn på noe. Men han har andre farsfigurer i livet sitt også. Jeg har familie som ser det når det blir alt for ille å sender meg i seng, mens de passer guttungen. Har valgt å ikke holde det hemmlig, forteller vis det er naturlig og betror meg ekstra til noen på jobb og venniner. Men nå er heller ikke de i min mann sin omgangskrets. Jeg ønsker deg også alt godt! Bare send meg melding, håper vi snakkes. Takk til alle som har svart. Det hjelper litt å lese at jeg ikke er alene om å ha det sånn... Det går veldig opp og ned her hjemme. Han er fryktelig deprimert, og snakker om at han ikke ønsker å leve. At han lever bare av plikt. I jula har det vært mye sykdom i familien, ikke alvorlig sykdom, men omgangssyke og forkjølelse. Slitsomt nok det, men slik jeg ser det er det sånn i perioder når man har småbarn. Han har også vært alene med barna et par dager da jeg har vært på jobb. Og han syns det tar fullstendig knekken på ham. Han føler seg utslitt, føler han er i et fengsel. Og eksploderer for den minste ting. Helt normal lek og glede og barnelatter setter ham helt ut. Og når barna krangler og skriker, noe de selvfølgelig også gjør er det selvfølgelig enda verre... At han skal gjøre noe fysisk mot dem... Han har et språk som kan være litt røft til tider, men han har sagt ting som kan oppfattes som trusler mot barna... Han hjelper jo til med hus og hjem, han legger som regel de to eldste barna mens jeg ammer minsten. Og han kan ta skikkelge sjauer med f. Og han tar seg av vedlikehold o. Dvs det går fryktlig sakte, mesteparten av tiden går med til å skrive lister over hva som trengs å gjøres, og å prate om hvordan det skal gjøres. Han innser jo at han har problemer, at han er syk. Men bebreider meg stadig for at jeg ikke hjelper ham. At jeg gjør ham verre. Og kanskje jeg gjør det. For jeg aner ikke hva jeg skal si eller gjøre for å hjelpe ham. For meg er det jo uforståelig at han syns livet er så forferdelig. Jeg finner umåtelig glede og lykke i stundene med ungene... Selvfølgelig kan jeg også bli sliten av leven og ståk, selvfølgelig blir jeg også sint på dem når de ikke hører etter. Men hovedsakelig er jeg lykkelig når jeg er sammen med dem. Barna takler jo dette på sin måte. Eldste går på skolen, og vet at pappa er syk. Og at det er derfor han er mye sint og lei seg.. De to minste er barnehagebarn og forstår selvfølgelig mindre. Jeg er redd for hva dette gjør med barna... Men han pleier ihvertfall å snakke med dem etterpå, og be om unnskyldning for de verste utbruddene. I motsetning til meg, som han aldri ber om unnskylding... Jeg begynner å føle at jeg også trenger hjelp eller noen å snakke med. Det er en forferdelig ensom situasjon, føler jeg. Og uansett hvordan jeg har det, har han det mye verre. Hvis han ser at jeg gråter, legger jeg bare sten til byrden... For jeg kommer meg alt for sent i seng, og må alltid stå tidlig opp. Og min familie bor på en annen kant av landet, og kan ikke avlaste meg. Hans familie er ikke til hjelp. Men uansett så klarner det hodet litt å skrive ned dette.... Takk for at dere gidder å lese. Når jeg leser innleggene dine får jeg bare lyst til å gi deg en klem. Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver! Jeg får stadig høre at jeg ikke tar hensyn, ikke viser forståelse. Hvordan kan jeg forstå hvordan det er å være så deprimert og full av angst? Jeg prøver å dette meg inn i det, men det blir vanskelig når jeg ikke har kjent på følelsen selv. Jeg kan gi klem, være nær. Jeg kan si uff, så trist at du har det så vondt. Men jeg klarer ikke å forstå. Jeg trur det er fordi jeg er så sterk at vi fortsatt er sammen. Jeg trur en som sliter selv i lengden ikke klarer et slikt forhold. Her går det også utover ungene. Men problemet er at de ikke vet hva pappa sliter med. Kjenner igjen det du beskriver. Det at vi her inne kjenner oss igjen i våre historier kan være en styrke når han legger skylda på meg, når han mener jeg ikke respekterer han og ikke tar hensyn. For er det noe jeg gjør, så er det å ta hensyn. Men han ser det ikke. Min mann er også deprimert og til tider veldig sint. Det er to ting jeg MÅ si: 1. Og vist du, som meg, ikke er utdannet innen psykologi er det heller ikke vår jobb å gjøre dem friske! Missforstå meg rett, vi hjelper dem selvfølgelig så godt vi kan. Men de trenger også proff hjelp utover det vi kan bidra med. Ikke alle trenger å vite om situasjonen hjemme, men det er utrolig viktig at du snakker med en betrodd venn, familie eller hva det måtte være. Du trenger også å ventilere litt innimellom. Jeg, som flere av dere anser meg selv som en sterk person. Men jeg er helt avhengig av mine foreldre som kjenner til hele situasjonen hjemme. Jeg kan ringe til dem og gråte, hyle, kjefte og skrike, når jeg har behov for det, for så å kunne håndtere mannen lettere etterpå. Jeg kjenner så godt igjen tanken rundt å gå fra ham. Hva vil skje med ham, hva vil skje med meg? Hvordan skal jeg kunne klare det rent praktisk. Jeg ønsker jo ikke å vøre alenemor. Barna er jo så glade i ham.... Det er en trøst å finne i det jeg leser her. Jeg er nemlig så flau over meg selv, at jeg er den som ikke sier noe tilbake, at jeg godtar og at han får brøle og trampe rundt mens jeg prater rolig tilbake. Jeg er så fortvilet, jeg er hele tiden redd for at han skal bli sint igjen. Vår eldste sønn på 2 år har også begynt å se at han er sint og blir usikker. Den minste lille ting kan utløse sinneanfall og det er visst min feil at han er sånn. Jeg har gjort han slik på grunn av min dårlige oppførsel sier han. Fortvilet og utslitt prøver jeg å være sterk, men blir mer og mer redd. Jeg vet det bare blir mer krangel, og det er det nok av fra før. Hvor raskt kan man få psykologhjelp? Jeg er redd for å si det til han også, men må prøve å få livet stabilt på grunn av barna. Under de verste sinneanfallene roper han at jeg skal komme meg vekk, han lot meg stå utenfor huset høygravid uten husnøkkel og kjørte bilen avgårde i rasende fart med eldstesønnen i. Jeg skjønner jo at jeg må skjerme barna, men vil at han skal bli bra. Han har jo veldig gode stunder også. Da er han blid, inkluderende og entusiastisk. Det bare snur så altfor raskt igjen. Er dere bare støttende og sterke, eller blir dere også usikre på dere selv? Jeg har heller ingen venner igjen jeg kan prate med, for å unngå sjalusien hans har jeg kuttet ut å reise til andre enn foreldrene våre. Han sier jeg bare kan reise, men vil unngå at han blir usikker. Det er ikke bra for barn å vokse opp med psykisk syke og sinte foreldre. Det gjør dem usikre og redde. Jeg støtter meg til det de andre sier her. Du trenger å snakke med noen. Familierådgiver, psykisk helse for barn og unge, barnevern, krisesenter. Og husk; det er ikke din feil at din mann er syk. Du kan ikke være den som tar vare på familien hele tiden alene. Da har du det bedre uten han. Nå er jeg alene med tre barn, men huset er ryddigere, jeg har mer overskudd og jeg får tid til mer en jeg noensinne hadde før. Det er nå mitt råd. Om du vil kan du sjekke ut min blogg på mittlivjulie. Min mann var litt mer enn bare psykisk syk, men kanskje du finner noe der som kan hjelpe deg : Hold hodet oppe, du er ikke alene!